Spor

Bismo Sentrum i Skjåk har nok av plass for nye bygg og sentrumsfunksjonar. Sjå kva Tor Selstad seier om bygdeutvikling i GD 4.desember: – Kommunene må lære tenke som en kvinne, for det er i størst grad de unge kvinnene som forsvinner. Hva gjør bygda attraktiv? Sats på kommunesentrene og fortetning av disse. Sats på sosiale møtesteder. Omdømme og merkevarebygging er også viktig, se bare hva Voss har fått til. Sentrum ligg langs Riksveg 15 og strekker seg frå Kjøpesenteret over Statoil,  banken og Skeimoplassen/kommunehuset og til Skeid Kro og Skeimo. Sentrum er prega av desse store bygga og vegar og parkering for bilar og tungtransport.

Kielland-hytta står på Stårikholodden ved Lesjaskogsvatnet i Lesja kommune. Her er litt om dagliglivet på hytta, om familien Kielland, Lesjaskog, krigen, Raumabanen, Lesja jernverk og Mardøla. Det har mest interesse for vår familie, men også for de som bor eller har tilknytning til Lesjaskog eller hytteeiere. Andre lesere kan ha glede av de historiske tilleggene. Selvfølgelig kan du også bare bla gjennom bare for å titte og se på bilder. Kildene mine er hyttebøkene, muntlige overleveringer fra familien, bygdebøkene, årsskriftene fra Lesja Historielag og egne observasjoner gjennom 50 år på hytta.

Hytta ligger på Stårikholodden på nordsida av Lesjaskogsvatnet og det er tre kilometer til Lesjaskog.Kampen kneiser 1400 meter over oss mot sørvest, Tanterholmen i sørøst og bak den Buaholmen og Skjæret. Fra stranda på Langodden er det bare en smal landtunge over til Lillevann, og rett over Bjølåsbotn ligger Høyholen og utløpet av Brandliåa. Mot øst ligger Mohrodden og bak den Stein med Lesjaskog camping. Vi rodde ofte over dit som barn for å klappe kuer og stå under jernbanebrua når toget reiste over.

1660 Lesja jernverk 1700 Kullmilebrenning på odden 1778 Alle trær blåste ned på odden 1818 Kornkammeret på Mølmen bygd 1876 Mesteparten av skogen blåser ned på  1890 Nyveien gjennom Lesja-bygda 1913 Adolph Kielland ansatt Raumabanen 1924 Rauma-banen åpner 1929 Hytta blir oppført 1940 Verdenskrigen  1957 Adolph Kielland dør 1964 Ragnar Kielland dør  1965 Oppdemming av Lesjaskogsvatnet med 30 cm. 1966 Stokke bygger nabohytte og vi får vei fram til Solstua 1971 Solstua blir overdratt til Jan og Morten 1985 Gidsken Kielland dør 1994 Solcelleanlegg og strøm på Solstua 1996 Ellen Kielland dør 2016 Solstua blir overdratt til Hanne og Morten 2016 Solstua blir bygd ut med 30 m2

”Det frasolgte består av en villatomt på nordsiden av Lesjaskog vand beliggende på den ytterste del av en odde kaldet Stårikholen. Mot nord er tomten avgrenset med 2 – to – merkestene. Forøvrigt angives tomten av Lesjaskogs vand.” Eiendommen omfatter jordbruk med skog og den skal brukes til byggetomt. Skylden på den fraskilte del utgjør 0,01 mark. Den får navnet Solstua, med gårdsnummer 13 og bruksnummer 8.

Stårrikholodden en solrik dag i september Adolph Kielland var assistentingeniør under bygging av Raumabanen fra 1913-18. I to år av denne perioden bodde familen på Lillehjem på Lesjaskog. Lillehjem lå mellom Mølmsåa og butikken. Barna Jacob og Arvid var i førskolealder denne tiden og familien fikk mange venner og ble glade i Lesjaskogen. En sommerdag i 1928 ror Gidsken og Adolph, Gidsken sin søster Thora Moe og Peder Skotte nedover Lesjaskogsvatnet fra Dammen. De ser etter en høvelig odde for å sette opp en hytte. Vannet er blankt og alle kunne tenkt seg et bad. Følget legger i land på Stårikholodden. Damene løper i land, kaster seg ned i sandbakken og hiver sand i luften som lekende småpiker. De roper i kor: ’Her vil vi være!.’ Og slik ble det. Stårikholodden er en drøye 50 mål stor odde som stikker ut i Lesjaskogsvatnet, like sør for Lesjaskog. Den 12.september 1928 holdt Johannes Morken, Jonas Thøring og Gerhard Peder Skotte skylddelingsforretning på

Ytterste del av Stårikholodden var en sandodde med furutrær og en liten dam med blåbær-og tyttebærlyng rundt på 1920-tallet. Utenfor dammen var det bare sand og furunåler. Farmor passet i alle år på den lille vegetasjonen som var. Tidlig startet hun sitt livslange prosjekt med å beplante odden. Alt i 1933 steinla hun gangveien innover odden og la torv rundt hytta. Hun holdt på med dette arbeidet helt fram til krigen. Men det var ikke lett med sønnene Jacob, Arvid og Ragnar som alltid løp utenfor de steinsatte gangveiene og hestene som sparket opp gangveier og ruinerte torven. Arvid hentet store mengder torv med torvtrillebåra i løpet av de første 10 årene. Torven hentet han ved hestetråkket over myra mot jernbanen. Ennå idag kan vi se spor etter hestetråkket som følger strømledningen mot skogsveien på nedre Skottejordet. Dammen ble også fylt opp og torvlagt. Seinere var odden beite for kalver og kviger, som dro opp torv og tråkket i stykker mye vegetasjon. I

 I skjøtet fikk tomten navnet Solstua. Fullmektig Albert Liven kjøpte et hus på auksjon i 1928 på Stuguflåten i Romsdalen. Huset hadde vært bolig for en anleggssmed ved Raumabanen. Adolph tok opp et lån på 1000 kroner i Lesjaskog sparebank og pantsatte eiendommen for å oppføre hytta. Liven oppførte hytta for kontraktsummen 2600 kroner. Summen ble betalt ned i 1931 etter månedlige avdrag til Liven og i 1942 ble lånet til banken innfridd. Hytta ble reist før jul, og var ferdig 1.februar 1929. Min farfar Adolph Kielland var 46 år og min farmor Gidsken var 41 år da de tok toget til Lesjaskog for å feire påske på hytta første gang 1929.  Barna Jacob (19 år), Arvid (16 år) og Ragnar (7 år) var naturligvis med. Familien bodde  da i Gamlebyen. Mitt første besøk på hytta var 28.juli 1953. Broren min, Jan, var her første gang 11.juli.1958. Og siden den gang har det ikke vært mange år uten besøk av oss. Fram til vi gikk ut av grunnskolen, reiste vi som regel opp like e

Siver i bukta blir ikke beita ned mere I 1954 satt farfar opp et gjerde mot hestene og seinere mot kalver og kviger. De første årene sto gjerdet fra båthuset og tvers over odden, for så å følge odden et par meter ut i vannet fram til Vaskeplassen, eller Bleikeplassen som vi kaller den idag. Trådgjerdet holdt kvigene ute i kjølige sommere. Men var det varmt, vasset kvigene langt uti Stubberudlia, ja så langt at vannet rakk opp mot ryggen. Kvigene likte å gå i land på odden og ligge der ute i svak bris og tygge drøv uten å bli plaget av fluer. Hver sommer satte vi opp igjen deler av trådgjerdet, som isen hadde brutt ned. Ti år seinere flyttet vi gjerdet til grensa og slik at det gikk i rett linje utover Stubberudlia til det møtte gjerdet mot Bjølverud halvveis over mot Mohrodden. Det holdt dyrene ute til de lærte å bryte ned gjerdet. Vi forsøkte også med strøm på gjerdet uten at det var til noen hjelp. Sivet i vannet var altfor saftig og fristende for kvigene.

Peismaleri Farmor malte peisen og en konglebord øverst på panelet i stua i 30-årene. Hun malte glasskapet på kjøkkenet og edderkopper, sommerfugler og valmuer på do. Adolph fikk snekkerne til å gjøre ferdig verandaen, fikk overbygg på kjøkkeninngangen og vedbod. Klara, eller oldemor Moe som vi sa, vevde stoff til sofaen som en lokal snekker hadde bygd. Når sofaen var ferdig, ble dette samlingspunktet om kveldene i lyset fra Alladinlampen og med bridgekortene lagt på bordet. Senere spilte farmor, mor, Jan og Morten romi her hver kveld.

Utsikt fra Vaskeplassen mot Høgholen Alt i 30-årene hentet vi små furutrær fra skogen og plantet dem på odden for å gi ly for vinden. Men det var vanskelig å få trærne til å ta tak. Farfar fikk tak i ti grantrær og plantet dem. Flere graner lever ennå i dag. Ragnarfurua tok tak og vokste seg stor ved Vaskeplassen. Den har navnet sitt etter min far. Senere i 60-årene plantet vi femti furutrær fra kjøkkeninngangen forbi Vaskeplassen og et stykke utover odden. Farmor var stadig på farten og klipte bort older og småbjørk for å gi lys rundt furuene. I 1965 ble vannet demt opp 30 cm. Det ga bedre vekstvilkår for trær og gras. På den andre siden fikk vi tilbake dammen og mye mygg. Older og gras kom opp over alt.  Vi kjørte på mer masse på dammen under utgravinga for Stokkehytta, og torvla på nytt. 

Farmor og farfar reiste alltid fra Kristiania med tog. Når Gidsken og Adolph flyttet til Flåm i 1935 reiste de med alle typer skyss for å komme til hytta. Men den siste biten gikk som regel med tog fra Otta. Middag på jernbanerestauranten på Dombås stasjon var obligatorisk. Menyen var grei den gangen: enten fikk du lapskaus med flatbrød til, eller rømmegrøt. Når det passet, tok de Småtoget videre fra Dombås. Dette toget stoppet på signal for av og pålasting av gods og folk lokalt. Kielland-familien gikk av på planovergangen for veien ned til Hopestranda, eller på Stein. Ankomststedet var der hvor Peder lå klar med båten.    Farfar gikk bort i 1957. Etter det var farmor med mor, far, Jan og meg hver sommer. Hun kom alltid med tog og sin honnørbillett. Gidsken bestilte Ola Mølmen som skysset henne fra Lesjaskog stasjon til Hopestranda, der vi hentet henne i båt.

Mellom Nettodden og Storrikholodden finner vi tyri   Ole M.Thøring murte opp klebersteinpeisen. Peisen er god å varme seg etter seine fisketurer, eller den er lystig samlingspunkt med venner. Peisen har alltid brent stille på tyrirøtter, tyrirøtter som vi henter på grunt vann utenfor hytta. For 340 år siden demte Lesja Jernverk opp Lesjaskogsvannene slik at de ble til et vann. Før oppdemmingen kunne man gå fra vestsiden av vannet, over en liten klopp og over til Tanterholmen. Etter oppdemmingen falt mye skog som sto i vann. Greiner og mye av stammene har råtnet bort på tre hundre år. Nå ligger bare de tjæreholdige røttene og noen stammer igjen. Hvert år bruker vi båten som lekter og drar opp nye røtter. De blir tørket i to år, delt opp og brukt til peisved.

Stien utover Storrikholodden  Vi fikk en pastellblå folkevogn i 1960. Vi parkerte vi på Hopestranda, og gikk stien bort til hytta. For oss små barna var det alltid langt fram til kloppen over Stårikholet. Rundt St.Hans var den støtt vanskelig å forsere på grunn av mye vårvann. Men kloppen kunne også være ute av stilling etter vinteren og isgangen. Det var spennende saker for smågutter. Og så var det kjedelig igjen helt til vi kom dit hestene lekte seg. Derfra kunne vi skimte hvite vinduskarmer i det fjerne mellom furuene. Å ta av vinduslemmene, flytte ut alt utstyret, sette ut båten og ro til Hopestranda for å hente bagasjen var en lek. Og minner fra siste år sto og ventet bak hvert et gjøremål. Den moderne tida startet i 1966. Da kjørte vi bilen helt fram til hytta på ny skogsbilvei. Stokke bygslet resten av Stårikholodden, bygde hytte og la ny vei. Siden nabohytta lå på vår adkomststi fikk vi bruke veien som ny adkomst.

 Foreldrene våre gjorde handel og ærend til små institusjoner som var regelmessige gjennom hele sommeren. Vi handlet med Nygård over disk. Alt over disk. Vi guttunger kjedet oss mens de voksne pratet med andre, ventet på tur eller handlet. Det kunne ta flere timer å få gjort unna en handel. Etterpå slepte vi tunge ryggsekker ned forbi stasjonen og stien bort til Dammen der båten lå. Men det var jo nødt til å bli noen godbiter til oss også på denne måten. Vi handlet oftest på onsdager, så Donald var med i sekken, og jordbær, noe sjokoladepålegg og godteri til kortspillet. Farmor renset og delte jordbær når vi kommer hjem. Nøyaktig. Til og med størrelsen på hvert bær ble vurdert før hun slapp det ned i en av skålene. Vi hentet posten hos stasjonsmester Østby på Lesjaskog stasjon i mange år. Etter at posten flytta til et hus ved butikken og omlegging til landpostbud hentet vi posten hver ettermiddag i postkassa ved veien. I samme slengen passet far alltid å nå jernb

Lesjaskogsvatnet er en mil langt, grunt og smalt med mange odder og øyer. Isløsningen er i mai. Da er det gode dager på hytta. Løvet spretter og livet starter opp igjen. I en godværsperiode rundt St.Hans kommer flommen. Selv om mye smeltevann har rent ned fra fjellet, er det først nå de store mengdene kommer, og Lesjaskogsvannet stiger omtrent 30 cm.

Skottåa Skottåa går brun og ofte med ras i snøsmeltinga. Store mengder grus og stein kan føres ut. Skottåbotn mellom Storhø og Gråhø blir år om annet mettet med vann og issørpe. Her er det store mengder kvikkleire som holder godt på vannet. Når godvær setter inn kan en isdemning løsne og føre med seg alt som ligger i veien. Skottåa kan gi skader som i 1947 da den gikk utover jorder på Nord-Skotte. Eller i 1876 da den tok med husmannsplassen Skottlykkja og endret løpet. Søre Skottåa som går ned mellom Skottegardene og ut i vika ved hytta, kan også gå stygg. Men aldri så stor som selve Skottåa.

Før vannet ble demmet opp i 1965 var fisket dårlig. Rett nok fikk vi en del fisk ved St.Hanstider, men kvaliteten var dårlig og det var mye harr. Lesjaskog Fiskeforening demte opp vannet, startet opp med å ta ut harr og kultivere ørreten systematisk. 30 cm høyere vannstand ga en enorm økning i fiskemengde. En dag rundt 1.juli i 1967 fikk vi 76 fisk på en firetimers fisketur.

Vårfiskefangst Etter St.Hans er det meste av snøen i fjellet smeltet og vannstanden synker jevnt til normal vannstand i midten av juli. Dette er en rik tid for fiske. I juni er det svært godt fiske etter harr utpå vannet og der Brandliåa, Skottåa og de andre bekkene renner ut. Rundt St.Hans finner vi ørreten på grunt vann, ofte bare halvmeteren dypt og inn mot siv. Da står den på grunna og soler seg i Stubberudlia og Stårikholen, og snapper det som vannet fører med seg og spiser seg feit på marflo og skjoldkreps. I midten av juli drar den ut på dypere vann og beiter på døgnfluer i overflata. Da dabber fisket med sluk kraftig av, og vi fisker mer om kveldene og natta og vi bruker helst flue for å få fisk. De beste fiskeplassene på vannet er mellom Tanterholmen, Mohrodden og Stårikholodden, i Lillevann langs landet mot Kampen og rundt øyene og vikene ved Bryggen.

Det tok noen år med hardt fiske for å ta ut all småfisken. Rundt tusenårsskiftet var kvaliteten god og det var store mengder fisk. En fangstpremie per harrhode for barn, og hardt fiske tidlig i juni har redusert harrbestanden kraftig og gitt plass for mer ørret. Den største fisken vi har tatt var på odden i 1990. Den veide 750 gram. Men vi kjenner til at det har vært dratt opp fisk på 3,4 kg på Mohrodden. Etter 2000 har det vært stadig færre som  fisker med garn, og fisken er mindre men flere. I 2007 åpnet fiskeforeninga for garnfiske også for hytteeiere. I 2009 var gjennomsnittstørrelsen på den fisken vi tok på garn 0,25 kg.

Anset på Lesjaverk var båtbygger ved siden av gårdsdrifta. Han lagde gode åfløyer, med årefester han selv fant opp. Trebåten som Adolph kjøpte, holdt fram til krigen. Da var den utslitt av vær og vind etter å ha ligget ute vinterstid. Neste trebåt holdt helt fram til midten av 80-tallet, og det var takket være båthuset som farmor fikk ført opp i 1965. Denne båten døpte vi Moja og den var hvit med en bred postkasserød stripe utvendig og rød innvendig. Den gled lydløst og pent på vannet og var god å ro. Dessuten kom vi inn alle steder med en flatbunnet båt. Hvert tredje år ble båten tjærebredd, og det var som regel Peder Skotte som utførte det. Han var også den som satt båten på vannet fjorten dager før vi kom oppover, for at den skulle trutne. Til tross for godt vedlikehold, tråkket vi til slutt gjennom bunn i båten. Siden bestillingstida for ny åfløy var tre år, kjøpte mor en glassfiberbåt som er veltesikker og ikke trenger vedlikehold.

God trebåt med Evinrude En sommer kom far oppover til sin sommerferie med motor til båten . Den har en oval og flattrykt postkasserød topp og metallet ellers var forkrommet. Den var en 1959-modell Commandor Outboard med hele 1,5 hk. Plutselig var det overkommelig å reise til Bryggen eller Tandseter på fisketur. Men det var drepende kjedelig for oss guttene å bli med på hyggetur med de voksne til Lesjaverk og tilbake. Det var først på midten av 60-tallet at vi får skikkelig redskap med en 3,5 hk Evinrude. Vi ble lommekjent på fiskeplassene nedenfor Tandseter og mellom Bryggen og Tandseter. Nord for Bryggen var som å være hjemme. Vi tok fisken på kastesluk mot molbakken, mot land eller mot sivkanten. Det ble så mye fisk at mor ble riktig god til å lage fiskekaker, til å gi bort fisk til andre og til å lage fiskemiddager med ørret surret i rømme.

Kleberberget Det er stille etter en lang solrik dag der alle har badet. Thora sveiver opp grammofonen og setter på yndlingsplaten sin.  O sole mio med Roberto Caruso. Tonene sprer seg fra verandaen utover det stille vannet. Praten tas ikke opp igjen før Caruso har sunget fra seg. Da vil Ragnar huske og Thora hjelper til med fart. Adolph rusler ned til sitteplassen sin mellom de to store furuene og tenner pipen og slapper av. Thora tar fram kortene og spiller tremannsvisst med Jacob og Arvid.

Tanterholmen Farmor elsket postkasserød farge i skogen. Gidsken likte at fargen lyste opp i det grønne. Hun fant fram dyrefigurer fra tyriveden, spikret på sitteplater og plasserte stubbene rundt på uteplassene. Hvert år gikk vi rundt og malte opp disse sitteflatene. Vi barna var utstyrt med gammelt og altfor store malerskjorter som dekke oss ned til knærne og hver vår malerkost. Vi malte opp Vaskeplassen, Adamsstuen, under furua ved dammen og andre emkeltstående stubber. Innimellom måtte naturligvis sitteplassene og figurene repareres. Bjørnen, selen eller andre figurer kunne ha fått seg en dult av viltre kalver og kviger. Adolph hadde sin favorittsitteplass mellom to store furuer der han satt og røkte en pipe hver kveld og så på solnedgangen over Liahovdan. Både Adamsstuen og Vaskeplassen, som mor og tante Ester senere døpte om til Bleikeplassen, er senere ombygd. Adamsstuen er murt opp med levegg, støpte sitteplasser, bord og oppmuring for båtplass og brygge. Damm

Rødstilk En vanlig værdag sommerstid starter ofte med stille og fisken vaker over hele Bjølåsbotn. Så kommer vestavinden rolig i halv ni-tida. Midt på dagen øker vanligvis vinden i styrke, men aldri mer enn til bris. Det var likevel nok til at plassen ved Dammen og verandaen ofte var brukt til formiddagsmat. På gode sommerdager stilner vinden ved ettiden og etter hvert bestemmer den seg for å komme fra enten øst eller vest. Den blåser aldri opp til mer enn laber bris. Vinden stilner vanligvis igjen på kvelden i åttetiden. Vinden er med i alle vurderinger når noe skal gjøres på odden, enten det er planting av furutrær eller hvor vi skal spise formiddagsmat, eller når vi skal ut og fiske. Selv om vinden noen tider kan være hard om høsten, er det også tiden på året da det kan være mest stille. Det kan være så stille i september og oktober at du ser gårdene klarest i vannspeilet. De farligste vindene kommer fra sørvest og rett ned fra Kampen. Da rusker det i tr

Mot Rånå og en bever Det kan være fint vær, men vil snart snu til surt og kaldt med noe kjølig regn, når vi ser at det kommer skoddebånd nord for Rånåkollen og at skodda drar inn Asbjørnsdalen. ’Når skodda klengker kollen, bit ikkje fisken,’ sier folk. Når nonnesløret legger seg i vikene og vokser til å fylle dalen halvveis oppetter lia, fryser vekstene i båndet mellom skodde og klar luft. Andre tider kan skodda lette så den ligger fra snaufjellet og ned. Da er det ingen fare for frost. Jernnettene er 20-29.august. 29.august blir kalt Johannes Halshogg og er den mest utsatte for frost.

Vålåfossen Hyrjonskura ser vi godt rett i sør. Den bygger seg opp på flatene mellom Kampen og Vålåvatnet, for så å bevege ned i skaret der Hyrjonbekken renner. Da tar det ti minutter før det regner på hytta. Merrabonskura kommer fra Merrabotn over Gruvhøe og legger seg raskt over Bjølåsgrenda. Grøndalsskura når sjelden fram til oss. Den kan dekke nordenden av Lesjaskogsvatnet. Veien kan være tørr forbi skolen, men videre er det vått og det kan striregne over Strande.

Vintermorgon Ein kald dag i vinterferien med sprakande peis og lesing og spill. Doggen frys til is på ruta og du kjenner trekken frå glasa. 

Farmor og farfar  Adolph Marcus Baumann Kielland (1882-1957) var sønn av Jacob Kielland (1852-1925) og Sara Mathilde Baumann (1857-1941). I 1908 giftet Adolph seg med farmor Gidsken Marie Moe (1887-1975) i Trondhjem. Hun var datter av grosserer Theodor Moe (1839-1904) og Klara Hellan (1865- 1969). Kielland var ferdig utdannet bygningsingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1905. Kielland arbeidet som ingeniør for firmaer i Chicago 1906-08. I 1908 ble Kielland ansatt i Norges Statsbaner, hvor han først tjenestegjorde ved hovedstyret. Senere var han assistentingeniør ved bygging av jernbanen fra Otta-Dombås fra 1911-13 og ved bygging Raumabanen fra 1913-18. Etter dette vendte han tilbake til Oslo og var byggeleder ved Kristiania Østbanestasjons utvidelse fra 1919. Kielland fikk året etter stipend for å studere anlegg av stasjoner og elektriske baner. Han studerte utbygging i England, Frankrike, Sveits og Tyskland. Hjemvendt ble han avdelingsingeniør ved Østb